Nordsjødykkerne Del 1

av Marius Reikerås

nordsjødykkerne Nordsjødykkerne Del 1

Om fire uker skal den øverste domstolen i Europa, Menneskerettsdomstolen, få innblikk i hvordan Den norske stat ofret nordsjøldykkerne i sin jakt på profitt. Mye takket være den innsatsen som nordsjøldykkerne la ned, gikk Norge fra å være en nasjon på konkursens rand til å bli en av de rikeste.

Samtidig så ligger det tusenvis av skjebner i kjølvannet av oljeeventyret. Derfor er det min plikt å gi et usminket innblikk i deler av norsk historie som vi ikke kan være stolte av.  Håper du finner dette interessant og spennende og del gjerne videre. God lesning:) 

Nordsjøldykkersaken har pågått i det offentlige rom i lang tid og Stortinget bestemte i 2000 at alle forhold rundt pionerdykkernes arbeidsforhold skulle granskes.En granskingskommisjon for undersøkelse av pionerdykkernes forhold i Nordsjøen, ble deretter oppnevnt ved Kronprinsregentens resolusjon 2. mars 2001.

Ferdig rapport ble overlevert fra granskningskommisjonens leder, lagdommer Petter Lossius til Arbeids- og administrasjonsdepartementet 31. desember 2002. Det vises til NOU 2003:5.

Rapporten konkluderte med at staten hadde et objektivt ansvar for de skader som nordsjøldykkerne ble påført.Regjeringen var åpenbart ikke tilfreds med rapporten fra Lossiuskommisjonen,med den konsekvens at Justisdepartementets lovavdeling etablerte en alternativ konklusjon som Stortingsflertallet senere vedtok.

Lovavdelingen vurderte kun rapportens tekst og ikke kommisjonens svært omfattende bakgrunnsmateriale. Granskningskommisjonen ble derfor ikke tatt seriøst og ble ikke hørt i sin vurdering.

På denne måten, maktet Regjeringen, ved hjelp av sitt flertalls grunnlag i Stortinget, å få omgjort den konklusjonen som tidligere var nedfelt i Stortingets eget mandat til Regjeringen om å etablere denne Granskningskommisjonen.

Stortinget hadde så visst ikke bedt om en rapport med to konklusjoner, men dette ga Regjeringen en mulighet til å bruke stortingsflertallet til å forandre rapporten og skjule sine egne spor.Det er et faktum at dykkernes egen dokumentasjon, ikke ble hensyntatt når lovavdelingen valgte å se bort fra den konklusjon som Lossiusutvalget kom med.

I den forbindelse, er det verdt å merke seg følgende spørsmål som stortingsrepresentant Bent Høie fra Høyre fremmet overfor justisminister Storberget den 2.5 2006:

Spørsmålet fra Høie lyder som følger: ”Var Nordsjøldykkeralliansens rapport av 9. april 2003 en del av grunnlaget for Justisdepartementets lovavdelings uttalelse til NOU 2003:5, og i tilfelle ikke, har denne rapporten i ettertid vært gjennomgått på en grundig måte for å forsikre seg om at dens innhold ikke har betydning foranbefalingen fra Justisdepartementets lovavdeling?”

Det er å konstatere at denne dokumentasjonen aldri ble forelagt.

Når den norske befolkning ikke har fått vite sannheten, er det min plikt å bidra til å forklare den. Det er nemlig relativt enkelt å forstå hvorfor det gikk så galt med nordsjøldykkernes liv og helse.

Dykkernes liv og helse avhenger av at de opererer under dekompresjons tabeller som er forsvarlige. Hvis ikke, vil de bli skadet eller i verste fall bli drept.Norske myndigheter hadde derfor tidlig på 1970 tallet et akutt behov for å skaffe seg «godkjente» dekompresjons tabeller raskt og billig.

Allerede på slutten av 60-tallet, hadde norske myndigheter vært i kontakt med verdens ledende ekspertise for å innhente kunnskap om konsekvensene avdet å arbeide under de aktuelle trykk som oljevirksomheten ville medføre.

Og advarslene lot ikke vente på seg.For å møte det aktuelle kravet om arbeid på opp til 200 meters vanndyp, ble de tidligere ”Naziforskerne” i Tyskland, ledet av professor Sigfried Ruff, kontaktet av norske myndigheter.

Professor Sigfried Ruff hadde ledet laboratoriet for trykkeksperimenter ved konsentrasjonsleiren Dachau (både for høyde for piloter og vanndyp for ubåter),og fått verdens fremste kunnskap på området etter å ha eksperimentert på krigsfanger. Ca 80 fanger mistet livet i disse eksperimentene. Han var en stund etter krigen forsker i USA, men hans navn var for beryktet og han måtte sendes tilbake til Tyskland hvor han altså dukker opp som leder for det Instituttet som norske myndigheter engasjerte tidlig på 1970-tallet til å etablere dekompresjons tabeller for den norske oljevirksomheten.

Ragnar Winsnes hadde studert til ingeniør og vært norsk ”studentspion” (XU agent) i Tyskland under andre verdenskrig. Jeg vil beskrive han som ganske patriotisk nordmann og han ønsket at norske dykkere og norske dykkefirmaer skulle kunne markere seg i den norske oljevirksomheten.Winsnes kjente Tyskland ut og inn. Det var mange industriledere som jobbet med dykketeknologi, som var tidligere offiserer fra krigen. Det ble ikke snakket så høyt om dette, men det er nå klart at dykke ekspertene hadde sin bakgrunn fra krigens ubåter og lignende. Winsnes kjente krigen og oppgjøret med nazistene etter krigen.

Professor Ruff var en av de forskerne som med et nødskrik unnslapp straff ved Nurembergprosessen, kanskje fordi amerikanerne ønsket å gi han en ny start og nyttiggjøre seg hans kunnskap.

I 1972 sendte norske myndigheter to topptrente marinedykkere til laboratoriet til professor Ruff i Tyskland.

Uvitende ble de sendt rett i hendene på en tidligere naziforsker og forsøkene endte med at begge ble skadet for livet.Et av de ledende norske dykkerselskapene på 70 tallet, Seaway Diving, skrev følgende til avdelingssjef Nils Vogt i Oljedirektoratet:

”Som De er kjent med, har den norske marinen tilgang til U.S. Navy diving manual og tabeller for mettet dykking. Imidlertid må det på det sterkeste understrekes at disse tabeller ikke anvendes for kommersiell dykking og vil således ikke være til nytte for Oljedirektoratet og/ eller Arbeidstilsynet som jo skal godkjenne de tabeller som brukes for de kommersielle dykkerselskaper.»

Linker:

NRK Brennpunkt 20 oktober 2015
Final-TheFatalDivingAccidentofDavidHooverrev21
Statoil og Oljedirektoratet sentrale i norsk oljekorrupsjon
Arbeidtilsynet skjulte dødsulykker